Jeg har lenge sittet å grublet på om jeg skal skrive dette innlegget, både fordi det er veldig personlig og fordi det er et tema jeg helst ikke snakker om.
Litt bakgrunnshistorie:
Mamma og Pappa skilte seg da jeg var 5, og det var ikke en pen skilsmisse for å si det sånn. Jeg var liten, men husker fremdeles mye av det som ble sagt og gjort. Med tiden som gikk fikk begge foreldrene mine nye kjærester, mamma har vært forlovet med sin i 15 år (?) – og har alltid vært min støttespiller gjennom livet.
Pappa var sammen med en super dame i 10 år, og når det tok slutt – ble jeg på nytt involvert i detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Han hadde vært utro, og måten han fortalte det på er det jævligste jeg har sett og hørt! En hyggelig kveld på Refsnes Gods snudde om til en kveld fylt med drama og ekle detaljer. Det toppet seg da han prøvde å overbevise meg om at dette var kjærestens feil.
Da gikk det en stund før jeg orket å prate med han. Han fikk ordne opp i livet sitt, så skulle jeg gjerne være der for resten. Han møtte etterhvert en dame som kanskje var mer hans type både mentalt og sosialt, men jeg savnet hun første. Sommeren 2004 ble alt annet enn en herlig sommer på sørlandet. Vi var i sommerhuset til den nye kjæresten hans, og jeg lå på rom med den 3 år gamle datteren hennes – mens de lå i rommet ved siden av (og var ikke akkurat diskret med hva de holdt på med). Det endte med at jeg var barnevakt, mens de gjorde det de følte for.
Jeg forstår at voksne mennesker må finne ut om alt fungerer på alle områder, men ærlig talt – det finnes grenser og støynivåer.
Julen 2004 var det nok! Jeg hadde mitt eget rom med en superdigg seng hos pappa. Foreldrene til den nye frøkna skulle komme å feire sammen med oss, og siden faren hennes hadde dårlig rygg trengte han min seng. OK. Fair Enough. Det som skjedde da, var at jeg nok en gang måtte sove på rommet ved siden av pappa og frøkna.
Ikke nok med at Pappa drikker seg fra sans og samling på julaften, men jeg må ligge å høre på make-up sex morgenen 1.juledag.
Da jeg konfronterer frøkna med dette (litt lettere å snakke med en dame, tenkte jeg) var tilbakemeldingen
Haha, dette ler du av om noen år!
Javel? Jeg ler ikke enda.
Jeg tenkte at Pappa forstår meg sikkert, jeg er jo datteren hans. Så kom det:
ÅÅåå, stakkars deg! (Ironisk tonefall)
Greit! Jeg skulle klare meg gjennom den juleferien, så var det nok! Nyttårsaften skulle feires hos mamma, og jeg kunne ikke vente.
Pappa kjørte meg til toget, og det var 20min til toget kom når vi var fremme ved stasjonen. Jeg tenkte: “kult, tid til å ta noe å drikke og ikke la stemningen være så innmari klein”. Så sier pappa:
Jeg stikker tilbake jeg, sånn at jeg får vært litt sammen med datteren til frøkna før hun skal til pappaen sin.
GREIT!! Da var det nok. Neste planlagte tur til pappa var påsken, også velger han dette etter alt som hadde skjedd de siste 6 månedene.
Jeg dro ikke dit den påsken.
Jeg var på samling 1 time unna sommeren etter, og tok en tur innom da – siden jeg var i området. Det var siste gang jeg så Pappa.. sommeren 2005. Jeg fikk høre av venner av familien at han hadde tilbragt helger/uker i hjembyen (Moss) – men han hadde altså ikke tatt seg bryet med å kontakte meg.
Han har siden da, skrevet sms på bursdagen min, hvis han har husket den. Han har ikke vært der noen av de store øyblikkene i livet mitt.
Igår hadde Pappa bursdag (jeg husket å sende melding), og idag er det farsdag…
Med årene som er gått, er det en annen som har steppet inn på teppet og tatt seg av farsrollen i livet mitt. Fra jeg var 7 år, fant som nevnt mamma sin forlovede, og han er den jeg ser på som min far. Det har ikke vært lett, men han har iallefall vært der for meg 100%. Det er han som en dag skal følge meg ned kirkegulvet og gifte meg bort, det er han som blir bestefar..
Så til min stefar, som jeg ser på som far, Gratulerer med dagen <3 ILU
Jeg høres kanskje bitter ut, men i mitt hode og gjennom tiden som er gått – er dette det eneste som gir mening. Hvorfor skal min biologiske far få all moroa, når han ikke har vært der i de tøffe tidene? Kanskje bør jeg takke ham for at han har bidratt til at jeg er den jeg er blitt? Dette er ingenting ifht mange andre scenarier med foreldre og barn, men dette er altså mitt bilde av min virkelighet. Mine tanker går til de som ikke har noen far overhodet og de som er redde.
Sjangsene har vært alt for mange. Det er mitt liv. Jeg er lykkelig nå.
